Bringebær er det eneste bæret jeg virkelig liker

I dag gikk Julius og jeg tur, og jeg kjente at det er vårluft. Den er sånn frisk og mild og lukter godt!

De to tingene jeg ønsker meg aller mest akkurat nå:

             

Jeg fant boka på ARK. Den er kjempestor og det er så bra. Bildene er noe av det flotteste og vakreste jeg har sett. Hvert eneste bilde var som en utrolig historie. Og Holga-kamera, som tar fine firkantede bilder. Jeg tenker det blir som polaroid, bare uten kanten.

This is to all the russians who have added me as their friend on livejournal: I don't think you know me, and I don't think you understand norwegian either, so feel free to un-add me.

Min entusiasme for andres smatting er omtrent på linje med min entusiasme for negler på tavle/kritt feil vei på tavle/tanken på bomull i munnen/tanken på at akillessenen ryker. Smatting er dårlig.

Sammen er man mindre alene finnes i huset hvor jeg bor, i hyllen på rommet mitt. Det gjør meg glad. 

Apropos glad har jeg sett Harold and Maude. Det burde alle gjøre. Jeg lo høyt flere ganger, og det pleier jeg egentlig ikke når jeg ser film.

I går var jeg og Julius i byen. Jeg kjøpte en oransje kjole, og han en smoothie av bringebær og skogsbær som hadde den vakreste fargen jeg har sett på en smoothie noen gang. Den var god også. Jeg var glad den dagen, jeg tror han var det også. Planen min - og etterhvert vår - var å dra hjem til meg etter byen og da lage cookies. Men da vi kom hjem hadde min søster allerede rukket å lage en stabel med tykke og litt seige cookies som lå og ventet på oss på kjøkkenbenken. Derfor brukte vi kvelden på å spise dem og drikke melk og å se på noe jeg tror var en romantisk komedie på tv3. Jeg liker sånne dager. Sånne dager hvor det er vikitg å ikke gjøre noe viktig fordi man gjør noe viktig omtrent alle andre dager.

Kjolen min:

Jeg har funnet ut at noe jeg liker veldig godt er å drikke et glass Biola samtidig som jeg leser bakpå kartongen om alt det svært fordelaktige Biola kan gjøre for tarmen min. Når jeg er ferdig med å lese disse punktene fantaserer jeg litt om en fremtid hvor min tarm og jeg har det aldeles ypperlig, og mitt immunforsvar i tarmen er sterkere enn alle spartanere til sammen og den lager de nydeligste bæsjer. 

Ellers lurer jeg på hva det første dere tenker er når dere leser dette utsagnet
"det var skjebnebestemt!" / "it must be the destiny" ?
F.eks. noe fra en film, musikk, bok, venn, "venn", familie, kjæledyr eller ikke noe av dette, men noe helt annet.

Jeg har det bra.

Jeg var mye sammen med Julius i helgen, og det var akkurat som da jeg var liten og lekte hos en som heter Madeleine; jo nærmere slutten på sammentiden kom, jo bedre ble det. Som alltid. Men bortsett fra at det tok så brått slutt var det både flott og feiende.

I dag skulle/skal jeg ikke noe spesielt. Jeg liker sånne dager av og til. Kommer de derimot for ofte blir jeg deprimert av all kjedsomheten og tomheten og stillheten, men sånn som nå er det kjempefint. Ute er det akkurat sånn som det skal. Jeg liker høsten så godt, det er min favorittårstid. Alt blir litt mer rolig, stille og vakkert. Kanskje det er relevant å si at jeg ikke forbinder høsten med død og slutten på sommeren, men heller alt som er veldig vakkert og pene, pene blader og knasende grus når man går og en vott her og en vott der. Jeg har en venninne som hater høsten. Når hun sier det klarer jeg nesten ikke å ta henne alvorlig, og hvis jeg i ett sekun klarer det så synes jeg smålige ting om henne.

Jeg gikk og kjøpte te på butikken i stad, four red fruits, eller fire røde frukter. Jeg liker så godt å rusle sakte ned til butikken, se på alle tepakkene, vurdere hvilken som er sunnest/billigst/best og hvilken som ser best ut - pakkemessig. Også tusler jeg opp og tenker at snart er det te. 

Om en uke er jeg i London med Inger Marie Knuttsdatter Kopperud (ikke lenger Lund) og Ulf Meeg, og noen til.

Jeg føler at det er ganske viktig å fortelle litt om min dag i går.

Her kommer det.

I går hadde jeg en svært stor opplevelse. Jeg smakte på Pop-Tarts. Jeg hadde lest om det i både Georgia-bøkene (som de gjerne kalles på folkemunne), av Louise Rennison, i tillegg til å ha sett dem utallige ganger konsumert av Rory Gilmore (ett av mine forbilder) aka Alexis Bledel. Gilmore Lorelai og Gilmore Rory spiste det nemlig til frokost og hadde det tydeligvis storartet med det. Og jeg skjønte aldri helt hva det var. Inntill i går. Jeg var hos Pernille, og hun hadde mange typer fordi hun hadde vært i Amerika og handlet dem. Vi tok Chocolate Marsmallows-pakken (med små marsmallowser med armer og bein og smil) og tok ut en liten sølvpose med to Pop-Tarts i. Vi puttet dem i hennes brune og oransje brødrister (etter bestefaren) og varmet dem sånn at det tøt sjokolade ut av små hull på den ene siden. De smakte utrolig merkelig. På en måte litt godt og søtt og spennende, men samtidig hadde de en lukt som virket litt brekningsfremkllende på meg. På en veldig spennende måte.

Men dette er ikke alt. Jeg har ett stykk kjæreste som liker veldig mye, bortsett fra brokkoli og brunost. Han påstår at han hater det. Jeg synes det er rart, selv liker jeg det kjempegodt, både på havregrøt og knekkebrød (Mattips til Tobias: havregrøt med brunost os sukker. Mmmmm. Mat for Mons. Med mindre du også hater det, som jeg mener å huske). Uansett, jeg ga han en liten bit knekkebrød med smør og brunost. Det var egentlig nokså snilt av med fordi knekkebrødet hadde ikke egentlig blitt mykt, og jeg trengte jo egentlig maten selv. Siden min kjæreste stoler på meg, og ikke så hva jeg holdt under munnen hans (sikkert på grunn av nesen), spiste han det. Det var litt gøy. For meg, altså.

Og en siste ting. Det er ikke fra i går, men i morges. Det var rim på gresset. Kjempeflott og gøy! Jeg er så glad i rim (mer enn Pop-Tarts), og det betyr at sølepyttene vil få et tynt lag is man kan knekke forsiktig mens man venter på bussen. Yesssssssss.

I stad var jeg på butikken for å handle litt kyllingsalatingredienser. Jeg hadde fått penger av mor og jeg følte at jeg kunne gjøre nesten hva jeg ville med dem. I all min frihet gikk jeg bort til papphyllen med diverse frø. Jeg konstaterte at utvalget var visst blitt litt mindre siden sist, men for meg var det nok. Hver vår går jeg til anskaffelse av litt frø - blomster, grønnsaker eller noe annet ruskomrask - det alle vekstene har til felles er at min iver og interesse for det alltid slukner bort etterhvert. Men jeg prøver stadig å glemme det faktum og har nå kjøpt sukkererter. Inne i hodet mitt har jeg til og med konstruert en fin innretning laget av blomsterpotte, jord, hønsenetting, ståltråd og noen smale pinner - alt for mine bønners beste.
Saken er at jeg mistenker mine hender for ikke å være grønne. I stad kom jeg til den konklusjonen at de mest sannsynlig er blå, jeg her nemlig hørt at det er en av de mest unaturlige fargen.

Jeg erklærer herved bringebaernese for åpnet. 

Hurra for meg.